Lucasz Ryba

 Lucasz på byggeplassen i Kirkegata 55

Lucasz på byggeplassen i Kirkegata 55

Når jeg kontakter Lucasz så virker det ikke helt som om han forstår hvorfor jeg vil intervjue han. Han er jo «bare» en arbeidsmaur som har drevet med det samme de siste 8 årene. Til tross for det får jeg overtalt han til å møte meg en torsdag morgen i Lillehammer.

 

Lucasz Ryba er født i året 1986 i Ostrow, Polen. Han vokste opp med mor, far og to brødre. Lucasz har barneskole, ungdomsskole og videregående med seg fra denne byen. Men det virker ikke som om det var nok. Når jeg spør han hva han likte å drive med på fritiden som barn svarer han «Jeg jobbet for naboer og små bedrifter i nærområdet. Spesielt husker jeg en kjøttbutikk som jeg begynte å jobbe hos når jeg var 8 år ca. Da var jeg med å bære kjøtt og levere ut til andre butikker. Ettersom jeg ble eldre og sterkere fikk jeg lov å jobbe mer». Lucasz virker ikke nødvendigvis motivert av at denne ekstrajobben ved siden av barneskolen, genererte lommepenger. Han fikk jobbe og bidra.

 

Senere jobbet han også deltid hos et stålselskap i byen, ved siden av ungdomsskolen og videregående. Her fikk han jobb etter utdannelsen. I 2006 fikk han muligheten til å reise til England hvor han jobbet 3 år. Her jobbet han med belegningsstein på veier. Deretter dro han til Norge i 2009 da han fikk jobb her.

 

Jeg er spent på intervjuet med Lucasz. Jeg er spent fordi jeg vil gjerne vite hvem han er utenfor bygningsplassen. Jeg trapper opp kl. 08. Lucasz har allerede pendlet fra Skarnes og rukket å jobbe en time. Og der finner jeg han, bak ei gravemaskin med hjelmen bak frem, med kortbukser og t-skjorte. Det er visstnok slik Lucasz pleier å kle seg, til langt ut i oktober. Når han ser meg, vinker han og traver opp mot meg. «Traver» er ikke tilfeldig valgt beskrivelse av gangen til Lucasz. Han er som en sterk Islandshest som ikke har forstått forskjellen på «tølt», «trav» og «galopp». Uansett, fort går det. Vi traver sammen til nærmeste kafé for å ta en prat.

 

Avhengig av hvilket prosjekt han skal besøke, står han opp mellom 4 og 5 om morgenen. Dagen starter med te. «Jeg drikker ikke kaffe, røyker ikke, og alkohol forstår jeg ikke hvorfor folk drikker. Jeg har ikke behov for å drikke dårlig juice som i tillegg gjør meg dum». Deretter er det ut på forskjellige prosjekter, gjerne flere på en dag. Det han liker best er at ingen dager er like. Forskjellige arbeidsoppgaver, forskjellige prosjekter, forskjellige entreprenører, forskjellig utfordringer.

 

«Jeg hadde ingen store drømmer om hva jeg ville bli når jeg var ung». Spørsmål om egen fremtid og drømmer er ikke favorittema til Lucasz. «Det er ikke slik jeg tenker på, jeg lever her og nå og trives med det». Men det viser seg i løpet av samtalen at han liker å se på filmer om teknologi, moderne konstruksjoner og bygninger. Noe ganske fremtidsrettet altså. «Jeg liker å se hvordan teknologien kan utvikle vår måte å bygge på. Se hva fremtiden bringer for faget. Skulle jeg valgt utdannelse på nytt hadde jeg nok valgt arkitektur, jeg liker å se bygninger som er annerledes».

 

Under hjelmen (som alltid er bak frem) går motoren fort. «Alt går automatisk. Når jeg kommer til en ny arbeidsplass ser jeg umiddelbart hva som mangler, hva som er gjort og om vi er i henhold til skjema eller ei». For meg oppfattes Lucasz som en slags dirigent på byggeplassen. Han må få alle instrumentene til å spille riktig note, på riktig tidspunkt, og helst ikke holde tonen for lenge. Det fungerer dårlig å spille for lange toner når Skarpsno prøver å sette rekorder med å bygge på kortest mulig tid.

 

Hva er din "passion", spør jeg. «Godt spørsmål», svarer Lucasz. Han blir etterlatt til tankene, og drar litt på smilebåndet, akkurat som han gjorde når jeg spurte om hva han drømte om når han var ung. «Jeg kjører vel motorsykkel da. Jeg har fire motorsykler og liker å kjøre dem. Impulsivt kan jeg finne ut en fredag at jeg vil ta meg en tur. Da planlegger jeg ikke hvor jeg skal, men plutselig kan jeg ha kjørt 500 kilometer uten å ha tenkt meg om».

 

- Har du noen gang skadet deg eller kjørt av?
«Ja, jeg har brukket armen to ganger. En gang var det fordi jeg kjørte for fort. Den andre gangen var det en bil som ikke så meg og kjørte inn i meg». Han innrømmer at han liker å kjøre fort. Og at han liker å kjøpe og kjøre motorsykler. Hans mor er ikke særlig glad i noen av delene. «Jeg har faktisk kjørt til Polen 3 ganger tur retur. Både for å besøke mine foreldre, men ofte så ender jeg opp med å jobbe der også».

 

Lucasz bor på Skarnes med den ene broren sin. Han går godt overens med begge brødrene sine og trives på Skarnes. Han er single men kunne godt tenke seg egen familie en dag. Han trekker på smilebåndet når jeg spør om familie. «Jeg synes tiden går så fort. Plutselig er det vinter igjen. Så jobber jeg mye, når skal jeg møte ei jente da?». Det kommer frem at Lucasz lager seg middag hver dag, av såkalt «universell» stil. I det legger han at han er glad i stor variasjon på middagene sine. Ingen tvil om at det er kjærestemateriale i denne travhesten her.

 

Norsk har Lucasz lært seg på egen hånd. Når han har satt seg et mål, eller bestemt seg for at noe skal skje, da iverksettes det umiddelbart tiltak for å få det gjort. Det er nok en av grunnene til at Lucasz aldri har gått uten utdannelse eller arbeid. Han kunne godt tenkt seg å gå et norskkurs slik at han bedre kan lese og forstå norsk. Han må bare bestemme seg så skjer det.

 

Nok en gang drar han på smilebåndet: «Ferie? Hvor jeg drømmer om å reise?». Det er tydelig et spørsmål hvor han må grave lengst bak i hjelmen for å finne svar. «Jeg kunne godt tenke meg 2-3 uker et varmt sted for å slappe av. Ikke Polen altså, det er jo varmt der også på sommeren, men et annet sted. Jeg ønsker også å kjøre motorsykkel til Island. Jeg har blitt fortalt at det er kjempefint der».

 

På vei ut fra kafeen vi har sittet på, ser jeg at Lucasz har en tatovering på armen. Den strekker seg fra håndleddet og oppover hele armen til brystkassa. «Det er en robotarm», svarer han når jeg spør hva han har tatovert. «Den symboliserer fremtiden. Teknologien kommer, og roboter der med. Det får vi ikke gjort noe med, det er større enn oss». Jeg takker for tiden og ser Lucasz trave i retning byggeplassen. Der er det mye han får gjort noe med.